Arbeidsufør

Share on facebook
Share on google
Share on twitter
Share on linkedin

Arbeidsufør

Jeg husker det som om det var i går, den dagen jeg mottok beskjed fra NAV. Det var i slutten av april og våren ga løfter om varmere vær og solskinn – næring til kropp og sjel. Jeg hadde ventet hele vinteren, gått på tå med skuldrene hevet til oppunder ørene. Spent, nervøs og urolig for fremtiden. Det var nå eller aldri. Et avslag ville sende meg ut i et økonomisk kaos uten livsopphold. Et vedtak ville bekrefte min status som syk og dårlig betalt for resten av livet mitt.

Jeg fikk vedtak om arbeidsuførhet den aprildagen, noen uker før jeg fylte 34 år. Følelsen jeg satt med da jeg leste brevet, er utrolig vanskelig å beskrive. Jeg ble veldig lettet men samtidig så utrolig lei meg. Lufta gikk ut av ballongen, og flere års kamp for å bli trodd var kommet til en ende. Jeg var sykere enn noen gang, mye sykere enn da jeg først ble sykemeldt. Det var prisen å betale for NAVs «oppfølging». Et hardkjør som ikke tok hensyn til meg som menneske, men som kun fokuserte på NAVs krav til dokumentasjon og saksbehandling. Det var systemet som bestemte, mine behov for oppfølging, trygghet, stabilitet og hensyn var ikke noe som ble prioritert.

Men så var det altså over, jeg hadde fått innvilget uføretrygd. Nå skulle jeg endelig få lov til å fortsette livet mitt, det jeg hadde satt på vent mens NAV drev sin saksbehandling i årevis.
Men så lett var det ikke. Jeg var ikke forberedt på den nye økonomiske hverdagen, selv om jeg hadde forsøkt å regne meg fram med utgangspunkt i regelverket. Og jeg var heller ikke forberedt på hvordan samfunnet så på meg nå som jeg var ufør. Men det ble jeg fort nok klar over. Meget snart lærte jeg at veldig mange rundt meg så på uføretrygdede som snyltere, ja rett og slett som navere. Aviser skrev med fete typer om uføre som jobbet svart og folk uttrykket misnøye til at uføre orket å vedlikeholde huset men ikke klarte å arbeide. Og politikerne maste om at «det skal lønne seg å jobbe» akkurat som at uføre kunne velge sykdommen vekk. At våre folkevalgte skulle bidra til å mistenkeliggjøre meg var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg begynte å skamme meg litt fordi jeg var ufør…. Og jeg fant ut at jeg ikke var alene. Neida, mange uføre gruet seg for å fortelle at de ikke jobbet i frykt for å bli stemplet som late sofaslitere med betalt fritid.

I dag har jeg fått hentet meg litt mer inn etter hardkjøret til NAV, og har sakte men sikkert funnet frem til en hverdag som passer for meg og min sykdom. Og jeg klarer rett og slett ikke å sitte stille og se på at uføre blir mobbet av politikere og samfunnet for øvrig. Mange har et svært virkelighetsfjernt syn på arbeidsuføre som er mer myter enn noe annet. Jeg finner meg ikke i det. Og derfor er OFUR viktigere enn noen gang. For dette synet må bort, og det er vi uføre og våre støttespillere som må gjøre jobben. For det kommer ingen andre til å gjøre for oss, det er helt sikkert.
Har du ønske om å gjøre en forskjell? Vil du vise samfunnet hvordan uføre virkelig har det? Ønsker du å skape en sosial arena hvor uføre og støttespillere kan møtes?
Da vil vi gjerne ha deg med på laget i OFUR. Bli medlem i dag, vi gleder oss til å arbeide sammen med deg – for uføres rettigheter.

Monica, talsperson i OFUR

 

Flere Artikler

Arendalsuka 2019

Arendalsuka 2019 ble arrangert fra mandag 12. til lørdag 17. august 2019. OFUR var så heldige å få lov til å delta på stand i regi av Batteriet Sør, og fikk med dette muligheten til å nå ut til politikere så vel som privatpersoner.

1. mai 2019 – Arbeidernes dag

Arbeidernes dag 2019 ble markert i Oslo, hvor vi var blant 10 600 deltakere. Så mange har ikke deltatt i norsk etterkrigstid.

Demonstrasjon mot fattigdom 22. mai 2019

I samarbeid med FØL Norge (For Økt Levestandard) og Facebook-gruppa Aksjon for AAP-endringer, arrangerer OFUR demonstrasjon mot fattigdom i Oslo onsdag 22. mai 2019.