Å være ufør – og bli dømt for det

Å være ufør handler ikke om latskap eller å velge en lett vei. Det handler om å leve med begrensninger man ikke har bedt om – og samtidig bli dømt for det.

Det å være ufør er ikke et valg. Det er en realitet mange av oss må forholde oss til hver eneste dag, enten vi vil det eller ikke. Likevel møter vi ofte fordommer, mistro – og i verste fall, mobbing.

Noen tanker fra meg

Å være ufør – og bli dømt for det

Å være ufør handler ikke om latskap eller å velge en lett vei. Det handler om å leve med begrensninger man ikke har bedt om – og samtidig bli dømt for det.

Det å være ufør er ikke et valg. Det er en realitet mange av oss må forholde oss til hver eneste dag, enten vi vil det eller ikke. Likevel møter vi ofte fordommer, mistro – og i verste fall, mobbing.

Samfunnet har en tendens til å verdsette mennesker ut fra hva de «bidrar med» i form av arbeid. Når man faller utenfor det tradisjonelle arbeidslivet, kan man fort bli sett på som mindre verdifull. Kommentarer som «Du ser jo frisk ut», «Det må da være mulig å jobbe litt», eller «Så heldig du er som slipper å jobbe» sårer. De gjør vondt – og de bryter ned.

De fleste av oss har prøvd alt vi kan for å stå i jobb, men kroppen eller psyken har sagt stopp. Det gjør oss ikke late, og det betyr ikke at vi ikke ønsker å bidra – tvert imot. Vi vil være en del av samfunnet. Men når helsen svikter, må det få konsekvenser for hvordan vi lever – og hvordan vi blir møtt.

Frivillig arbeid blir for mange en måte å bidra på når helsa tillater det. Det gir mening, fellesskap og muligheten til å bruke de kreftene vi faktisk har – uten å bli presset utover våre grenser. Likevel møter vi ofte kommentarer som: «Kan du være frivillig, kan du vel jobbe?» Men forskjellen er enorm. Frivillighet gir fleksibilitet, forståelse og rom for de dagene kroppen ikke spiller på lag – noe et vanlig arbeidsforhold sjelden tilbyr.

Når helseutfordringer kombineres med negative holdninger, forsterkes følelsen av utenforskap. Skam, ensomhet og behovet for å stadig forsvare seg blir en ekstra belastning. Men sannheten er enkel: Ingen trenger å rettferdiggjøre sin sykdom for andre. Ingen velger å bli ufør – men alle kan velge å møte andre med respekt.

Vi trenger et samfunn som ser mennesket bak diagnosen. Som forstår at verdi ikke handler om arbeidsevne, men om hvem vi er. At vi også har drømmer, mål og et ønske om å leve gode liv – selv om de ser annerledes ut enn andres.

Neste gang du møter noen som er ufør – vær nysgjerrig, ikke dømmende. Lytt, se, forstå.
For vi er alle mennesker, og ingen fortjener å bli dømt for noe de ikke kan styre.

Nina, styremedlem i OFUR.